Jeg var i Soppong, et par timers kjøring fra Pai i Nord-Thailand. Jeg visste det var mange ulike hilltriber i nærområdet, så jeg gikk til den lokale turoperatøren. Der traff jeg en hyggelig sjåfør som gjerne ville vise meg tre landsbyer som ikke var tatt av turismen. Bli med på besøk til Lisu, Black Lahu og Shan folket.

Lisu

Den første landsbyen var en Lisulandsby og lå et stykke opp i fjellet der vi bodde. Da jeg så små offergaver til forfedrene i veikanten visste jeg vi nærmet oss. Det var bratt og vi klamret oss fast til pickupens lasteplan. Når  vi ankom landsbyen satt folk for det meste å sosialiserte. Ja, de få som var der. De fleste Lisuene (og andre hilltriber i Thailand) jobber nemlig i fjellene/jungelen på dagtid. De er naturfolk og lever av det naturen gir. Noen driver også med produksjon av tekstiler som de selger til turister. Vi møtte en familie som innviterte oss for en prat på verandaen. Sjåføren var tolk. Masse søte barn lekte og prøvde å gjemme seg.

Lisu landsby. Foto: Frank Hansen

Lisu har blitt kritisert av thailendere for å bruke for mye ved- noe som medfører nedhugging av store områder skog. Ved brukes til fyring, matlaging etc. Lisu landsby. Foto: Frank Hansen

Lisu landsby. Foto: Frank Hansen

Lisu landsby. Foto: Frank Hansen

Lisu landsby. Foto: Frank Hansen

Jungeltørk. Lisu landsby. Foto: Frank Hansen

Lisu landsby. Foto: Frank Hansen

Etter en stund hos Lisuene var det på tur å komme seg til neste landsby. Vi måtte kjappe oss om vi skulle rekke alle tre før det ble mørkt. Men vi tok oss tid til en liten lunsj. Flytende lunsj.

Min tvillingbror Kristian: flytende lunsj i pickupen på tur til Shan landsbyen. Vinden i håret, solen i ryggen og en kald pils i hånda- på tur til en fremmes landsby utenfor allfarvei. Da er det godt å være på eventyr. Da er det godt å leve! Foto: Frank Hansen

Shan landsbyen Mae Lanna

Vi kjørte inn i landsbyen, en smal koselig gate. Thailands svar på Skomakergata eller Lønneberget. Vi parkerte ved et buddhisttempel og gikk rundt i den lille landsbyen. Mange av husene tørket ulike urter og grønnsaker. Vi fikk plukke mango fra en av naboenes trær. Her likte jeg å være. Vi besøkte en gammel dame som satt med barnebarnet å lagde vesker. På vei tilbake snakket vi med noen av de lokale som drev med jordbruk. Der fikk jeg og Kristian en okse etter oss. Vi hoppet over gjerdet og gikk inn i templet. Der møtte vi en munk som viste oss relikivier av buddhistiske helgner. For en dag. For en landsby.

Barnebarnet er med bestemor på systua der hun lager vesker og skjerf. Shan landsbyen. Foto: Frank Hansen

Shan landsbyen Mae Lanna. Foto: Frank Hansen

Shan landsbyen Mae Lanna. Foto: Frank Hansen

Shan landsbyen Mae Lanna. Foto: Frank Hansen

Shan landsbyen Mae Lanna. Foto: Frank Hansen

Tørking av hvitløk. Shan landsbyen Mae Lanna. Foto: Frank Hansen

Shan landsbyen Mae Lanna. Foto: Frank Hansen

Buddhist templet i Shan landsbyen Mae Lanna. Foto: Frank Hansen

Shan landsbyen Mae Lanna. Foto: Frank Hansen

Relikvier fra Arahanter (buddhistiske helgner). Når kroppene er brent kan man finne perler av ulik størrelse og farge i asken. Shan landsbyen Mae Lanna. Foto: Frank Hansen

Black Lahu

Den siste landsbyen vi skulle besøke var bebodd av Black Lahu folket. Landsbyen lå i idylliske, men røffe omgivelser. Det interessante var at landsbyen var delt i to, en øvre del som var full av griser og en nedre del uten griser. Sjåføren min fortalte at hvis du ble født som gris i denne landsbyen, ja da ble du ikke gammel ! Grisunger blir nemlig ofret til de rådende makter når folk er syke eller trenger hjelp til andre ting. Også denne landsbyen var forholdsvis tom da innbyggerene jobber mye i jungelen på dagtid.

Black Lahu kommer fra jobb i jungelen. Foto: Frank Hansen

Black Lahu landsby. Foto: Frank Hansen

Nye griser produseres. Black Lahu landsby. Foto: Frank Hansen

Skole der folket bl.a lærer thailandsk språk som en del av integreringspolitikken.Black Lahu landsby. Foto: Frank Hansen

Black Lahu landsby. Foto: Frank Hansen

Black Lahu landsby. Foto: Frank Hansen

Black Lahu landsby. Foto: Frank Hansen

Black Lahu landsby. Foto: Frank Hansen

Black Lahu landsby. Foto: Frank Hansen

Black Lahu landsby. Foto: Frank Hansen

Black Lahu landsby. Foto: Frank Hansen

Etter en lang dag baki pickuen hadde vi fått et glimt av livet i tre landsbyer: Lisu, Black Lahu og Shan. Alle beliggende i den vakre Mae Hong Son provinsen i nordvest Thailand. Felles for alle landsbyene og livet der, slik vi opplevde det, er nærhet til naturen, mange lekende barn og hyggelige mennesker.

Jeg var i en Black Lahu landsby utenfor Soppong i Mae Hong Son provinsen i Thailand. Jeg hadde funnet en sjåfør som ville ta meg til et sted utenfor turistområdene. Når vi kom fram fortalte han litt om kulturen og det var tydelig at grisen er sentral i Black Lahus sosiale liv.

Griser i Black Lahu landsby utenfor Soppong. Foto: Frank Hansen

Todelt landsbystruktur: med og uten svin

Det første jeg la merke til var at landsbyen var delt i to: en øvre del med griser (inkludert den avføringen og lukten som hører med). Den nederste delen var grisefri og ren. En smart inndeling i en landsby der grisehold er sentralt og dominerende. På denne måten kan man drive med griser og samtidig ha områder som rene. Hvordan rolle spiller grisen i dette samfunnet?

Mat og healingsermonier

Grisen er selvfølgelig brukt som mat. Men det som også er interessant er at den brukes i healingsermonier. Når noen blir syke, i Black Lahus verdensbilde, er det fordi at noen har «stjålet» sjela til den lidende. For at den syke skal bli frisk igjen må den religiøse spesialisten forhandle med den makten som kan hjelpe eller har stjålet sjela. Det er nettopp i slike tilfeller at griser i denne landsbyen blir ofret rituelt. Det er spesielt grisunger som blir brukt i disse ritualene. Det er derfor guiden min sier at «griser som blir inkarnert i denne landsbyen blir ikke lenge på jorda.»

Og da er det bra at det produseres nye kull…

Griseri ! Black Lahu landsby utenfor Soppong. Foto: Frank Hansen

Longneck kommer opprinnelig fra Burma, men har av ulike grunner valgt å flykte til Thailand. De er kjent for sine karakteristiske lange halser bygd opp med ringer i metall. Idag er det konstruert «Longneck landsbyer» for turister som minner mer om et marked enn et bosted. Landsbyene fremstår som  svært «kunstige» og består bare av en lang rekke salgsboder med fabrikklagde souvernirer.

Longneck i Mae Hong Son. Foto: Frank Hansen

Som du ser av bildet over kan dette minne om en zoologisk hage der man kommer for å se på «de eksotiske» artene som finnes. Denne følelsen blir forsterket når man må betale 250 bath (kun for utlendinger) for å komme inn. Og det som møter deg er bare 100 meter med salgsboder. Souvernirer, postkort, maskinlagde longneck dukker, nøkkelringer og annet nips. Jeg vet ikke hvem som står bak disse «landsbyene» og hvem som tjener på dem. Jeg skjønner at målet er utelukkende å tjene penger, men utover det skjønner jeg ikke opplegget. Jeg har vært på lignende landsby utenfor Chiang Mai og det var samme greiene.

Longneck selger souvernirer i Mae Hong Son. Foto: Frank Hansen

Jeg snakket med en av jentene bak salgsbodene. Hun snakket bra engelsk. Hun fortalte at det eneste som er igjen av longneck i Thailand er for turister. Hun fortalte videre at i Burma, langt utenfor allfarvei, i jungelen, fantes det fortsatt longneck som levde tradisjonelt. Jeg benyttet sjansen å spurte om de lange halsene.

Halsene, ringene og mytene: hvorfor bruker longneck ringer og kan de dø om de tas av?

Ofte hører man at nakken knekker om de tar av ringene. Dette er, i følge longneck jenta, bare en myte. Etter et par uker vil man venne seg til å være uten ringene fortalte hun. Hvorfor bruker dem ringer? Dette er for skjønnhetens skyld. Jo lengre hals, jo vakrere. Ringene settes gradvis på. Om jeg husker rett settes en ny ring ca ved 3 års mellomrom.

Longneck i Mae Hong Son. Foto: Frank Hansen

Etter å ha tittet i 10 salgsboder med de samme kommersielle varene og med «de eksotiske» som selgere, begynte jeg å bli flau over å være en del av dette opplegget. Jeg satte kursen mot utgangen for å komme meg ut derfra. På veien var det en jente som sang en tradisjonell låt mens hun spilte gitar. Det var fint å høre på. Hun forsøkte å selge noen plater etterpå.

Longneck, Mae Hong Son. Foto: Frank Hansen

Longneck, Mae Hong Son: klipping av hår var ikke populært! Foto: Frank Hansen

En liten kjøretur utenfor Pai i Mae Hong Son provinsen i nord Thailand holder Lisu hilltribe til. Man tror Lisuene opprinnelig er fra østre Tibet. Av ulike årsaket har de vandret og befinner seg nå hovedsaklig i deler av Thailand, Burma, Kina og India. De bosetter seg ofte i høylandet og i områder som er fruktbare for jordbruk. Selv om Lisu har blitt influert av moderne nasjonalstater og kristen misjonering, holder dem mange av de animistiske tradisjonene i hevd.

Bildene under kom jeg over på en kjøretur i en Lisu landsby. Det er tydelige offergaver som har inngått i et rituale. Mer enn det er det usikkert å si før man har snakket med folk selv. En lokal «kjentmann» fortalte at det var en av to muligheter for hva som har funnet sted. Dette er hans fortolkning da jeg viste han bildene.

1. Healing rituale: vi er inne på spørsmålet om årsak virking. I følge mannen jeg snakket med, kan sykdom være et uttrykk for at kroppen har blitt besatt av en ånd. For at helbredelse skal finne sted må ånden drives ut og den potensielt farlige kraften må sendes videre til «åndeverden». I slike praksiser er offeret sentralt. Offeret lå i veikanten. Dette begrunnet han med at når «spiriten» skal sendes videre, gjøres dette lettest det stedet kroppen døde.

2. Den andre versjon han fortalte om, som henger sammen med den over, er at det kan ha vært en dødsulykke på stedet. I slike ulykker er sjansen stor for at sjelen ikke forlater denne verden og blir igjen som en farlig kraft. Da kan mennesker bli besatt/syke som beskrevet i punkt 1. Derfor er det viktig med ritualer etter en ulykke, både for sikkerheten for menneskene på jorda og for ånden som ikke kommer seg videre.

Jeg snakket senere med en Lisu dame, hun fortalte (slik jeg tolket hennes engelsk), at det er gaver til forfedreånder. Ved å gi ulike ting til forfedrene kan man forvente hjelp tilbake fra den kraften dem representerer.

Jeg gjør oppmerksom på at jeg ikke har sett ritualet eller har snakket med dem som deltok. Dette er en fortolkning gjort av en som kjenner Lisu kulturen utfra de bildene jeg har tatt.

Det er med ydmykhet og dyp respekt jeg viser disse bildene.

Lisu Thailand. Foto: Frank Hansen

Foto: Frank Hansen

Foto: Frank Hansen

Foto: Frank Hansen

Foto: Frank Hansen

Karenfolket er kjent for sine hjemmevevde tekstiler. Bildet er tatt fra en landsby som er åpen for turister utenfor Chiang Mai. Foto: Frank Hansen

Karen-folket kommer opprinnelig fra Burma. Karen er den største hilltriben i Thailand og det bor omtrent 320 000 av dem i Thailand. Karen bor som regel noe lavere enn de andre hilltribene i Thailand. De driver jordbruk og høster av det naturen gir. Mange driver med risdyrking og i åkrene finner de også frosk, fisk og krabber som er en del av kostholdet. Enkelte karen har sterke relasjoner til elefanten. I generasjoner har mennesker og elefanten jobbet sammen. De ble bl.a brukt til transport av tunge ting som trær til hus og ris.

Religion og tro

De fleste Karen er opprinnelig animister med tro på forfedre og naturånder. Idag har de fleste imidlertid buddhistisk tro i tillegg til animismen. En del har også konvertert til kristendommen.

Hvorfor er Karen i Thailand?

Det er sikkert mange forskjellige grunner til at Karen-folket emigrerte til Thailand fra Burma. Karen er bønder og fant områdene rundt Chiang Mai ekstremt fruktbare. I tillegg var de mestre på å frakte tømmer ved hjelp av elefanter. Denne egenskapen så et fransk firma nytten i og høstet frukter fra Karens ekspertise. Elefantene ble senere også brukt av militæret i Thailand for å frakte våpen og transportere soldater.

Karen er et folk som historisk har bevegd seg mye. Folkepress og jakt på dyrkbar jord er noen motiver. Det er usikkert når de første Karen kom til Thailand.

Legende

Det sies at Karen kommer fra fjellet Tawtee Bplawgaw. Befolkningsøkning gjorde at området ikke gav nok mat til alle. Lederen bestemte seg for at de skulle legge på vandring. I sin iver gikk lederen så fort at de andre ikke klarte å henge med. Dermed ble Karen-folket spredd over et større område.

Les også om Lisu-folket i Thailand

Legende

Som mange andre hilltribes i Thailand, har også Lisu-folket en legende om sin opprinnelse:

For lenge siden var det en stor flom. Kun to søsken overlevde, en gutt og en jente. De dro for å finne andre overlevende, men kunne ikke finne noen. De konkluderte med at de var de eneste overlevende og hvis de ikke reproduserte seg ville menneskeheten på jorda dø ut for alltid. Siden de var bror og søster ville de konsultere åndene først. På toppen av et fjell fant dem en morter og en avlang stein (kan tenkes som symboler for det mannlige og kvinnelige kjønnsorgan). De rullet morteren og steinen ned på hver side av fjellet. Steinen rullet ned og fortsatte til andre siden av fjellet for å deretter forene seg med morteren. Søskenparet tok dette som et tegn fra Gud og fikk en gutt og en jente. Dette er Lisu-folkets første forfedre.

Hvor kommer Lisu fra og hvorfor er de i Thailand?

Lisu kommer opprinnelig fra nordlige deler av Tibet og Yunnan-provinsen i Kina. De første Lisuene kom til Thailand i 1921. Idag er det omkring 30 940 lisuer i Thailand fordelt på 151 landsbyer og 5 114 husstander. De holder hovedsaklig til i områdene rundt Chiang Mai, Chiang Rai og Mae Hong Son.

Lisuene emigrerte trolig grunnet undertrykking fra landeiere, imperialister og andre som hadde eierskap med påfølgende makt iforhold til området Lisuene bebodde. De led under generelt dårlig behandling, høye skatter og tortur. Som en naturlig konsekvens søkte man et bedre liv andre steder.

Li-su

Lisu: Ordet «Li» kommer fra «eelee» som betyr praksis, kultur eller tradisjon. Mens ordet «su» betyr person. Lisu kan derfor sies å være en gruppe mennesker som deler og er stolt av sin kultur og tradisjoner.

Fargerike drakter

Deres ideale om frihet og uavhengighet symboliseres gjennom fargerike drakter. Lisuene er kjent for sine fargerike drakter og er den hilltriben i Thailand som bruker mest farger. Ulike hatter, vester og skuldervesker med broderinger brukes i ulike kontekster. Lisu-folket er eksperter i sying og tradisjonelle klær selges idag også til turister. Les mer om Lisuenes klær.