Amuletter på thai er «Khrueang rang khaung khlang» der «khrueang rang» betyr amulett, mens «khaung klang» betyr objekt med mystisk kraft. Dette siste brukes spesielt om animistiske talismaner, men også om en rekke andre sakrale gjenstander i samme sfære som amulettene (f.eks statuer).
Bruken av amuletter er utbredt i Thailand og har mange aspekter ved seg. Denne artikkelen har som mål å gi en kort intro til fenomenet. For å gjøre introduksjonen så oversiktelig som mulig for leseren velger jeg å dele teksten inn i underoverskrifter.
Bildet er fra et av de mest anerkjente templene for amuletter i Bangkok, Wat Rakang. Samlere og tilhengere kommer hit fra store deler av verden, og amulettene- de studeres med lupe. Foto: Frank Hansen
1.1 Sakraliseringsprosess
Amuletter blir laget av ulike materialer og har ulike avbildinger, noe jeg kommer tilbake til.
Det som imidlertid er felles er at alle har gjennomgått en «life giving process» og
sakralisering. Dette gjøres ofte ved store sermonier ledet av buddhistmunker (ni eller flere)
med høy rang. Munkene går inn i samadhi meditasjon og oppnår et høyere
bevissthetsnivå kalt jhana. Deretter overføres munkenes kraft og opparbeidete religiøse
fortjeneste inn i amulettene gjennom tråder kalt «sai sin». En sentral del av sermonien er
også «sek kata» som er opplesning av mantraer.
1.2 Amulettenes avbildinger
Amulettene inneholder stor variasjon avbildinger. De mest vanlige er imidlertid Buddha og
thailandske «arahanter», munker med helgen status. Det vil si at de har oppnådd nirvana
(«nibbana» på thai) og slipper å bli gjenfødt i samsara. I thailandsk kosmologi er dette
forbundet med personer som har oppnådd høyeste nivå gjennom å praktisere Buddhas
lære (dhamma). Som et resultat av dette vil disse personer være i besittelse av mystiske
krefter og bare avbildingen av dem vil ha en effekt på bæreren. Om amuletter er
sakralisert av disse «arahanter» vil de være ansett som svært hellige (og leieprisene vil
være deretter). Andre avbildinger er dyr, hinduistiske guder, ruesi (yogier), konger,
mytologiske vesner, mannlige kjønnsorganer og gumarn thong (guttebaby). Gumarn thong
betyr «gull gutt». Mange (men langt fra alle) thailendere har et dualistisk syn på sjela. Den
ene delen, winjan, blir fanget rituet i en amulett (eller statue) og kan med dette tjene
bæreren som ikke-fysisk vesen. Amulettene inneholder også som regel både «kata» (hellig lyd/skrift) og «yant» (hellig
mønster).
1.3 Amulettenes funksjon. Hvorfor bruker man thailandske amuletter?
På dette finnes ikke et entydig svar, men alle, slik jeg ser det, forsøker å maksimere verdi og begrense tap. Alle amuletter er «godt for noe» og bæreren forventer visse resultater idet hun (eller han) skaffer seg en. Det kan være at folk skal synes du er sjarmerende,du skal bli veltalende, at du skal treffe en god partner eller at du skal tjene mye penger. Det kan være beskyttelse mot våpen og onde ånder, det kan være at bærer skal bli modigere, få styrke, selvtillit eller kunnskap. Sentralt er også amuletten som «påminner»,
påminner om å gjøre det gode og følge buddhismens fem leveregler. Det sies at uten at disse følges vil ikke amuletten fungere. Lever du moralsk vil derimot kraften mangedobble
seg. Det samme vil kraften gjøre om du behandler amuletten rett. Den skal behandles med respekt, tiltales med det kongelige språk, alltid ligge høyt og hvis man virkelig er tilhenger
chanter man amulettens mantra hver dag.
1.4 Analogisk tenkning og sympatisk magi
Man kan tydelig se at et av prinsippene bak amulettene er analogisk tenkning og dermed
en sympatisk magi (likt tiltrekker likt). Tigerskinn eller avbilding av tiger gir brukeren styrke,
sjarm, smidighet, selvtillit og respekt. «Salika» er en fugl som synger pent og avbilding av
denne vil gi brukeren sølvstrupe samt veltalethet. «Nang Kwak» er en plante som sprer
seg raskt og vokser fort. Denne brukes av dem som ønsker at businessen skal vokse
raskt. Penis-amuletter brukes av damer som ønsker seg mannlige partnere osv. Dette er
ikke bare i religiøse sfærer at denne tenkningen er vanlig i Thailand.
1.5 Hvorfor sier man «leie» amuletter?
Når man kjøper amuletter (bytter amuletter mot en sum penger) sier man at man har
«leid» en amulett. Hvorfor? I samtaler med flere thaier, samlere og «selgere», har jeg fått
to svar. 1) Amuletter er hellige gjenstander og kan ikke kjøpes for penger. De er ikke i en
økonomisk sfære (ideelt sett). Min tolkning er at amuletter er et gammelt fenomen med
sterke verdier og konvensjoner knyttet til seg. I møte med dagens Thailand og den sterke
fokusen på økonomi får vi her et paradoks. Man løser problemet med å la amulettene
være i en økonomisk sfære, men dekker over det hele ved å si at man «leier». Det er ikke
et objekt som mange andre ting. Amulettene er bærer av mystisk kraft og behandles som
en person av høy rang. De innehar fragmenter av sakralisererens person som man kan si
har « lagt sjela « i prosessen. Det blir i dette perspektiv feilaktig å si «eie», på samme
måte som man ikke kan «eie» et annet menneske. 2) Det andre svaret man får er at alt er
forgjengelig og i konstant endring. Om du ikke «leier» bort amuletten mens du er i livet, vil
du skilles fra den når du dør.
1.6 Amulettenes verdi
Verdien på amuletter varierer selvfølgelig stort. Den økonomiske prisen kommer ann på
amulettens alder, tilgjengelighet og etterspørsel. Men viktigst av alt- hvem som har
sakralisert den. De dyreste amulettene er laget av Luang Phor («respected grandfather»)
Toh og kan koste mange hundre tusen norske kroner. Disse amulettene er også å finne i
store kvantum som kopier. Det finnes egne skoler og profesjonelle som tar sikte på å
identifisere slike gamle amuletter. Ved amulettmarkedene i Bangkok kan man se både
lekfolk og munker som studerer amulettene med lupe. Amulettene trenger selvfølgelig ikke
være dyre for at de skal ha verdi. Det viktigste er at du har hjertet med deg («jai dee»).
Amuletter som blir gitt som gaver skal også ha en ekstra verdi.
1.7 Hvordan vet man at amulettene virker? Og hva gjør noen amuletter mer populære enn andre?
For det første er det ikke alle som bærer amulettene for å oppnå plutselige og dramatiske
resultater. Det er et hverdagssmykke med beskyttende kvaliteter og det er en påminner
om å være et moralsk godt menneske. For mange er det kanskje «fashion» også.
Som jeg har vært inne på tidligere er sakralisereren, den religiøse spesialisten bak
amuletten sentralt. Er det en munk eller annen praktiserende av høy rang og popularitet,
er det sannsynlig at amulettene vil få mange tilhengere. Når det er sagt er det viktig å få
frem historiene. Historiene om mirakler der folk har brukt amuletter. Da jeg reiste til Wat
Doi Kam utenfor Chiang Mai for å «leie» amuletter fortalte sjåføren min at disse var veldig
populære. Samlere kom fra Singapore, Malaysia, ja helt fra Europa for å skaffe seg disse.
Grunnen var at det hadde vært flere dramatiske bilulykker der bærerene av disse
amulettene hadde kommet uskadd fra hendelsene. Thailandsk media elsker slike historier
og er dermed delaktig i å promotere amulettene og følgelig de religiøse spesialistene som
står bak. Da jeg hadde skaffet meg amulettene møtte jeg en av templets eldre munker.
Han tok en rask titt på dem før han sa «you dont have to worry about accident. Now you
are safe.»
Amulettenes kraft testes/fremvises også ved sermonier kalt «Long Khong». Bæreren blir
skjært med tapetkniv over pulsåren, hugget med øks, kappet med samuraisverd. Jeg har
også sett høner få amuletter hengt rundt halsen og skutt med pistol (og vært uskadd). Man
kan også helle syre på et stykke tøy som følgelig etser opp. Deretter lar man tøyet være i
berøring med amuletten og heller syre på nytt uten at tøyet blir påvirket.
