Jeg har vært i Chiang Mai 4 måneder nå. Den siste tiden (sluten av april/begynnelsen av mai) har jeg lagt merke til at byen nærmest er farget gul. Det skyldes at en rekke guleblomster springer ut nå og setter preg på bybildet i sin farge. I kombinasjon med små koselige bakgater og den historiske bymuren blir dette et vakkert skue som skaper en sanselig atmosfære. De 3 bildene over er fra 3 forskjellige steder i Chiang Mai. Alle tatt i mai 2012 med iphone.
I Thailand ser man mye rart fra et vestlig perspektiv. Idag, i Chiang Mai, kom jeg over disse tre papegøyene som sto foran på en scooter napset på en mais. De var ute å rånet sammen med pappaen sin. (Merk at dette ikke er noe som er konstruert for turister).
Buffalo («Khwai» på thai) har blitt (og blir fortsatt) brukt til å pløye risåkre i Thailand. Dyret derfor blitt et sentrat symbol spesielt for thaiere på landsbygda. Buffaloen er nemlig assosiert med hardt arbeid, tålmodighet og den er en fighter. Carabao (som betyr buffalo på det filipinske språket tagalog) er kanskje den mest kjente thailandske artisten. Gjennom sine sanger slår han et slag for folk på grasrota og er med sin skarpe tunge ikke redd for å kritisere den politiske situasjonen i Thailand. Det er kanskje gjennom Carabao at buffalosymbolet har blitt mest kjent idag. På bildet ser vi en buffaloskalle på en bil i Fang, et lite sted på landsbygda i nord Thailand.
Idag spiste jeg en lunsj utenom det vanlige: «goong deen», sprell levende reker med thailandske urter og krydder. «Goong Deen» er thai og betyr «reker danser».
Servitøren satte den lille krukka på bordet. Tre rist senere var lunchen klar. Da jeg åpnet lokket var det fult liv i boksen og de små minirekene kjempet for livet. Noen sprellet også ut av krukka. Retten heter «goong deen» og er en delikatesse i Thailand. Det er ikke mange steder som har dette på menyen og denne type reker kan være vanskelig å få tak i. Jeg fylte skjeen og hev innpå. Hele munnen min levde, men det varte ikke lenge. Konklusjon: artig å prøve, men neste lunsj blir av det livløse slaget.
Bildet: Utenfor 700 years old stadium i Chiang Mai.
Det var 15 minutter siden kampen mellom Chiang Mai FC og Phayao hadde startet. Men i Thailand har man ikke dårlig tid. Her skulle det kjøpes drakter, skjerf, mat og øl. Gutta hadde med seg en isoporboks dem fylte med is og ølbokser. Genialt. Fra et bord solgte noen damer litervis med øl servert i store plastglass med isbiter og sugerør. Jeg tok med meg en av dem. Nå var vi klar for kamp!
Foto: Frank Hansen
Da vi kom opp på stadioen var det allerede 2-0 til Chiang Mai FC. Det var god stemning på tribunen. Det dundret i trommer, fløyter og digre silkeflagg med hjemmelaget Chiang Mais logo vaiet i den varme brisen. Foran tribunen danset en tigermaskot som alle mistenkte hadde vært å fått seg et par av overnevnte ølglass.
Foto: Frank Hansen
Foto: Frank Hansen
Øldrikking var en ganske stor del av helheten av å være på kamp i Chiang Mai. Jeg fortalte mine venner at i Norge var det forbudt å drikke på stadioen. Da lo de og svarte humoristisk at om øldrikkeng ble forbudt på thailandske kamper, ville ingen ha kommet.
Jeg har nettopp kommet hjem til Chiang Mai etter en minnerik helg i Chiang Dao. Chiang Dao er et lite sted 1,5 times kjøring fra Chiang Mai. Selv om det er kort vei å kjøre føles det som en annen verden. Jeg var så heldig å bli kjent med en familie der første dagen. De tok meg med til alle stedene som du ser på bildene.
Payao, Thailand: Bildet viser en mann som ber (suat mon) til en gecko. Han tror geckoen er hans avdøde mor som har kommet tilbake. I thailandsk verdensbilde tror man at mennesker har sjel («winjan») og at denne ikke dør med menneskekroppen, den simpelthen går videre og tar nye former. Geckoen waier (thailandsk hilsen med håndflatene samlet) tilbake når noen hilser på den. Den waier også når noen tar bilde.
Maskiner som spår fremtiden er vanlige i thailandske buddhisttempler. Denne er fra Wat Lok Molee i Chiang Mai. Vanligvis er det 7 maskiner, en for hver dag i uken. Alle har en Buddha i ulike posisjoner. Man putter en mynt på maskinen som representerer dagen man er født. Deretter begynner Buddhaen å chante et mantra og velger ut et nummer. På siden av maskinen finner du ulike lapper der du kan finne ditt nummer og lese om din fremtid.
Kruba Duang Dee was the last generation of Kruba Srivichai’s disciples. He spend 83 years in monkhood before he passed away 2 years ago (B.E. 2553) at an age of 104 years old. But Kruba Duang Dee is far from forgotten. His charisma, kindness and great dharma practice are still alive in thaipeoples hearts. He was abbot at Wat Tha Jampee in Sanpatong and the 6 th of february I went to the temple to honnor this legendary monk on his deathday.
See video from this day at the end of this article.
After about one hour drive from Chiang Mai city I took of on a small road which led me to a village in peaceful and natural surroundings. It was big contrasts to the busy and noisy mainroad. And suddenly it appeared, the beautyful and colorful temple of Wat Tha Jampee.
Wat Tha Jampee, Sanpatong in Chiang Mai. Foto: Frank Hansen
"Tam Bon" and showing respect after the speeches and chanting. Photo: Frank Hansen
The temple was crowded with thaipeople paying their respect to Kruba Duang Dee. In the mainhall there was a big cermony with many of the headmonks of the area. They where chanting buddhisttexts and holding speech in the memory of Kruba Duang Dee. Afterwards people «tam bon» giving sankratan gifts and donations to the temple. For me there where no doubts- Kruba Duang Dees heart is still beating in Wat Tha Jampee.
Kruba Duang Dee is mumified in Wat Tha Jampee. Photo: Frank Hansen
After the cermony the atmosphere changed. Different bands played traditional thaimusic and the local people «tam tan» through giving free food and drinks to the participants. As I ate a pad thai and enjoyed the moment, a man came to me. «Where are you from?» he asked kindly. «I am from Norway» I answered as true was. «Here is no boarders» he continued. «We are all brothers and sisters on this planet.»
Free food after the cermonies. Photo: Frank Hansen
I left with a smile on my face and warming feeling in my heart. If Kruba Duang Dees loving kindness and buddhist teaching can be remembered on this day, it is certainly an important occasion for the village, for Thailand and for the world.
Bildene inneholder skjønnhetskonkurransen, både thailandsk og internasjonal klasse samt kunstneriske innslag i pausene:
3.februar 2012 ble det arrangert Miss International Flower Bloom Beauty Contest 2012 i Chiang Mai. Skjønnhetskonkurransen ble arrangert i forbindelse med Chiang Mai Flowerfestival og bestod av to klasser: thai og internasjonal.
De thailandske damene gjorde entre med overdådige ballkjoler , høye hæler og smil som var langt fra naturlige. Det glitret i diamanter og gull. Den internasjonale klassen var av en helt annen karakter. Damene fra land som Australia, Kina og Nederland var dresset i tradisjonelle thailandske klær. Alle skulle fremføre et talent de hadde noe som kom til uttrykk i miming, dans og sang (noe som til tider faktisk var litt flaut å se på). I mellom slagene var det musikalske innslag fra et meget begavet band og danseshow med tradisjonell thailandsk dans som var helt mindblowing! (Det beste med hele kvelden spør du meg).
På «Export Shop» i Chiang Mai (Airport plaza kjøpesenter) kan du få deg klær med høy kvalitet til lav pris. Denne butikken selger nemlig merkeklær med små fabrikkfeil. Ofte er det helt ubetydelige skader som ikke synes. Verdt å ta turen innom om du vil gjøre deg et røverkjøp.
Det er andre dagen i den kinesiske nyttårsfeiringen og jeg tok meg en tur til China Town i Chiang Mai. Plutselig oppdaget jeg en stor samling av folk midt i gata. En mann snakket med stor innlevelse i mikrofonen. Det skurret i basselementene. Jeg gikk bort for å sjekke hva som foregikk.
På bakken lå det flere slanger. De lå der nærmest livløse. Kanskje like greit i folkemengden, tenkte jeg. Men det var helt til de åpnet den store trekassen med en illsint kobra. Den ene av guttene terget den med en pinne. Kobraen løftet kroppen en meter over bakken og freste. Den forsøkte å komme seg unna, men da dro gutten kobraen i halen. Kobraen snudde seg og gjorde et aggresivt angrep. Mannen med mikrofonen kommenterte det hele med full innlevelse.
Se video fra hendelsen her:
Men det var ikke bare et slangeshow, det var hendelse med et mål for øye; å selge amuletter. Amuletter med hellig kraft som kan hjelpe og beskytte bæreren. Underveis i showet kom det en dame rundt til publikum og solgte amuletter til alle som holdt oppe hånda. Slangene var angivelig med på å gi amulettene kraft, men vi kan jo også tenke oss at de var der for å trekke folk og skape en setting rundt salget.
I Thailand er det en helt annen sosial og kulturell kontekst med muligheter og begrensninger menneskene handler under. For mange betyr dette oppfinnsommhet for å klare seg økonomisk. Tja, det kan vi vel si dette er et eksempel på.
I denne lille stupaen (chedi) i Wat Phra Singh ligger Buddha Khassapas tann. Foto: Frank Hansen
Jeg fikk et tips av læreren min på A.U.A språkskole om at Buddhas tann var i byen. Jeg tok med meg kamera og spaserte til Wat Phra Singh i Chiang Mai.
Det var mye folk i Wat Phra Singh. Dette var siste dagen Buddhas tann var i byen. Den er på utlån fra Buthan og reiser nå på «turne» i Asia. Relikvier fra Buddha og «arahanter» (munker som har nådd Nirvana) har fra et thailandsk perspektiv hellig kraft. En kraft som legfolket kan dra nytte av og som er tilgjengelig for menneskene i denne verden.
Foto: Frank Hansen
Foto: Frank Hansen
Donasjoner, relasjoner og institusjoner
Ved thaibuddhistiske templer, og spesielt ved anledninger som dette, er det vanlig praksis å gi pengegaver til templene. Pengene går til bygging av nye templer og Buddhaer, vedlikehold, medisiner etc. Med andre ord er donasjonene med på å videreføre den buddhistiske sanghaen (munkeorden/tempelinstitusjonen). Tilbake får legfolket enkelt å greit et tempel og religiøse spesialister som dem trenger for å praktisere sin tro (og støtte i hverdagslivet), men det er mer. Som du ser av bildene henger det remser med penger. Disse «kjøpes» ved inngangen (donasjon). Damen bak disken spurte hvordan år jeg var født. 1981. Åå, smilte hun. Da er du født i hanens år. Jeg fikk en lapp med bilde av en hane der jeg skulle skrive alle mine personalia- fødselsdato, fødselsdag, alder, hvor jeg kom fra etc. Deretter henges pengene opp i templets tak. Her er astrologiske ideer og en tanke om at de rådende makter identifiserer dine data og gaven. Å gi til templet er «tam bon» og er som plusser i karmaregnskapet.
Foto: Frank Hansen
Før jeg hengte pengeremsa mi opp gjorde jeg som de andre: satte meg på kne, holdt den mellom håndflatene og begynte å be foran Buddhas tann. Det merkelige var at det strømmet en slags energi gjennom meg. Jeg fikk frysninger på ryggen og armene var helt nuppede av gåsehud. Det var en god opplevelse. Etterhvert startet munkene å chante sine mantra (sek khata) på Pali.
