Foto: Frank Hansen

Jeg satt på hotellet i Korat (Nakhon Rachasima). Fra rommet kunne jeg høre det var en sermoni i det kinesiske templet like ved. Jeg og min kjæreste dro for å ta en titt. Den spektakulære sermonien vi skulle få vitne blir holdt hvert 12. år og varer i 3 dager.

Se video nederst i innlegget.

I templet ble vi tatt imot av en hyggelig kvinne som fortalte oss om sermonien og viste oss rundt. Heldigvis hadde jeg dama mi der som kunne oversette endel av det som ble sagt. Dette er det hun fortalte oss. Jeg gjør oppmerksom på at dette er thai-kinesisk kontekst.

Litt forkunnskap

I Thailand er riktig sermoni avgjørende for hvordan sjelen opptrer etter kroppens død. Hvis thai-kinesere dør og ingen familie eller slekt tar hånd om liket, blir kroppen begravd. I disse tilfellene er det større fare for at winjan («sjelen») ikke går videre, men blir igjen i denne sfære i ikke-fysisk form. Måten man dør på har også mye å si. For eksempel om man dør hurtig unaturlig død (som en bilulykke) er også winjan en potensielt farlig kraft.

I templet

Hvert 12.år «rengjøres» kinesiske gravsteder for lik. Dette hadde nettopp blitt gjort da vi var der. Noen av disse likene har av en eller annen grunn ikke råtnet etter alle årene under jorda. Deriblant 5 «gumarn thonger» (betyr egentlig gullgutt og er barnesjeler som ikke har gått videre). De lå alle sammen i glassmonter inne i templet. Jeg fikk ta bilde, men måtte spørre disse sjelene om lov først.

Bildet: "gumarn thong" i det kinesiske templet. Foto: Frank Hansen

Bildet: Bordet med de 5 gumarn thongene. Det som er i glassmontrene er kroppene til de døde barna som av en eller annen grunn ikke har råtnet. Foto: Frank Hansen

Vi ble deretter ført inn en lang gang i templet. I denne gangen var det tre rom. Ett rom med ben og skaller fra damer, ett rom med ben og skaller fra menn. Disse to rommene fikk vi bare se gjennom en dørsprekk. Det siste rommet kunne vi gå inn i. Der lå en skjelettet til en mann oppdresset i rød blomstrete skjorte, caps og solbriller. Så hva er det med disse benrestene fra døde mennesker? Vi fikk to forklaringer. For det første er det en slags forbindelse mellom kropp og sjel. Hvis kroppen ikke har råtnet etter 12 år er det sannsynlig at denne winjan/sjel ikke har gått videre. For det andre er disse sett på å inneha en slags hellig kraft (saksit). For de troende er ikke disse døde, de er her i vår sfære i en ikke-fysisk form. Det er en kraft som både er potensielt farlig og som kan hjelpe om man opptrer korrekt. Rituell gavegivning og fremvising av respekt (bucha) er  derfor sentralt. Dette måtte vi også gjøre før vi dro. Vi fikk 3 røkelsespinner som vi tok mellom håndflatene, lukker øynene og konsentrer sinnet. Man ber om unnskyldning om man har forstyrret den døde og viser sin respekt. Noen ønsker seg også ting under denne konsentrasjonen, f.eks lottotall. Litt av prinsippet bak gavegiving i religiøs kontekst er resiprosiet, prinsippet om ytelse krever gjenytelse. Ved å gi gave setter man på en måte den man tilber i gjeld og kan be om en tjeneste tilbake. La meg understreke at dette ikke er slik alltid. Noen ganger er det et slags beskyttelsesrituale siden disse kreftene er poetensielt farlige er det greit å holde seg på godfot og vise at man har respekt. Det er historier om ånder som blir med folk i templet hjem og klenger seg til dem resten av livet.

Namo tassa pakhawatto arahatto samma sambutthasaa

Sende hjem fortapte sjeler

Den komplekse sermonien kan oppsummeres ganske enkelt. I et thai-kinesisk verdensbilde er det slik at mennekser har en winjan, noe som best kan oversettes med det norske ordet «sjel». I noen tilfeller går ikke den videre slik den skal etter kroppens død. Og det var nettopp dette sermonien handlet om, å sende «hjem» disse fortapte sjelene gjennom ulike teknikker.

Alle var kledd i hvitt og sermonien hadde flere ritualer (se video). Man chantet mantraer, sang og ba mens man holdt lotusblomst. Man gikk i bestemte formasjoner tre runder med 1 røkelse og lotus (barbeint). Dette var bare noe av det jeg kunne se den timen jeg var der. Det var også salg av amuletter. Noen av dem velsignet av den anerkjente munken LP Koon fra Korat (Wat Banrai templet). Vi kjøpte en rian (amulett/mynt) til 200 bath med «Ya Mo», en legendarisk damekriger fra korat på ene siden og kinesisk gud på andre. Fra en bod utenfor kjøpte jeg en slags takrut med Guan Yin og 8 kinesiske guder.

Til slutt…

…kan jeg si at denne sermonien fremstod som meget interessant, men også kompleks. Jeg håper det jeg har skrevet over er forstått riktig slik vi ble fortalt det. Dette skjedde over tre dager (fra morgen til kveld) og slik jeg forstod det skulle disse likene brennes. Jeg fikk ikke tid å følge det hele da jeg hadde en rekke andre ting på programmet i Korat. Hvis noen vet mer om denne sermonien, legg gjerne igjen kommentarer.

Se video fra sermonien i templet her:

Slik går det med menn som er utro. Foto: Frank Hansen

I Korat (Nakhon Rachasima) ligger templet som får deg til å skjelve i underbuksa. Jeg snakker om Wat Lak Roi som meget så visuelt viser et thaibuddhistisk verdensbilde om hvordan himmel og helvete fortoner seg.

Se flere bilder lengre ned i innlegget.

Først kort om karma i Thailand

Det er nemlig helt sentralt for å forstå Wat Lak Roi. Som de fleste sikkert vet har man i Thailand en ide om karma, en lære om årsak og virkning i en buddhistisk kosmologi. Alle våre handlinger får et resultat. Resultatet kan komme  dette livet eller neste liv/tilværelse. Man har hovedsaklig to kategorier handlinger; gode  («tam bon») og dårlige («tam bab»). De gode kan være å gi en gave til templet. En dårlig kan være å drepe eller være utro. Tam bon og tam bab samles opp som i et regnskap og bestemmer hvor du havner etter døden.

Helvete for de med dårlig karma

Jeg og min lokale sjåfør gikk innover Wat Lak Roi. «Hit kommer du om du gjør dårlige gjerninger» sier han før vi går gjennom porten til helvete (na rok). Det første jeg ser er et kvinnfolk med hengende pupper, lang tunge og drap i blikket. Med en øks kløyver hun mannens penis (se bildet over). Mannen ligger under en skikkelse som kalles «Pret». Dette er også noe mennekser med svært dårlig karma kan bli etter dette livet. Pret er høye, har store mager og munn som et knappehullhode. Denne skikkelsen er alltid sulten og lidelsene er store i denne tilstanden. Bak Pret igjen stod det folk å stakk den i anus med sverd. Et stort område er fylt med disse fremstillingene og på mange av figurene kan du putte 5 bath for å få dem til å bevege seg samt lage lyd. Helvete i Wat Lak Roi er groteskt og det er nesten ikke til å tro at mann har klart å finne på alle disse surrealistiske torturmetodene. Og man sparer ikke på blod, innvoller og kjønnsorganer! Se bildene nederst og du vil skjønne hva jeg mener.

Himmelen for de med god karma

Vi gikk videre til himmelen. Her ser man statuer av tykke smilende Buddhaer omringet av penger og gullmynter. Her ser vi Guan Yin (kinesisk boddhisatva), Shiva, Ganesh og mange andre guddommer. Her er papegøyer og to templer (der man selvfølgelig oppfordres til å gjøre gode gjerninger ved å gi penger til templet). En munk med ropert oppfordrer alle til å gi slik at de får god karma. I det ene templet hadde de to merkelige ting. Det ene var en «siamesisk kalv», to kalver som har vokst sammen. Det andre var menneskelige skikkelser som ifølge munken har vokst på trær.

Til slutt

Wat Lak Roi er et absurd tempel, det gjør inntrykk. Mange som kommer hit tenker at her er det bare å være et moralsk mennekse, ja sånn i tilfelle om dette er sant. Helvete, slik det er fremstilt i thaibuddhismen, er ikke et godt sted å være, men alt er midlertidig. Kanskje en fattig trøst i det øyeblikket penisen blir kløyvet på midten…?

Se flere bilder fra Wat Lak Roi i Korat:

Se video fra maskinene på Wat Lak Roi:

Bildet: Hellig vann (nam mon) i Wat Banrai, LP Koons tempel i Korat. Foto: Frank Hansen

I mange thailandske templer tilbys hellig vann eller «naam mon» som man sier på thai. Dette er vann med kraft og som er sakralisert gjennom ulike teknikker.

«Sala Parisuddhara» betyr renende vann av renhet (streaming water of purity). Dette vannet er ansett å ha en perfekt renhet og er sakralisert av spesielt trente munker, i dette tilfellet (fra bildet over) er det Luang Phor (ærede bestefar, en tittel) Koon fra Wat Banrai i Korat. Dette gjøres ved at munken chanter spesielle mantra, mediterer og går inn i en slags transe. Under denne prosessen lades vannet med kraft som kan gi folk velsignelse, lykkelige liv og vaske bort ondskap.

Praksis

Ved templet strømmer folk til Lp Koons kilde av hellig vann. Man kan kjøpe flaske der til 20 bath med klistremerke av det dyret som representerer det året man er født (i mitt tilfelle hanen). Vannet renner ut av munnen til 12 forskjellige dyr, man finner det dyret som representerer seg. Langs brønnen ligger øser. Folk fyller øsene, holder dem i hendene og roer tankene. Man lukker øynene, finner fred og sier «buddho, buddho, buddho». Deretter skvetter man det hellige vannet over kroppen. Mange fyller også flasker for å ta med seg hjem og /eller gi til venner og familie.

Andre templer

Man kan finne Naam Mon i mange templer i Thailand. Noen steder er det organisert som brønner som vist over. Andre ganger er det bare flasker man kan ta, gjerne mot donasjoner (det står alltid donasjonsboks ved disse vannkildene så det forventes at man gir). Bildet under ser du hellig vann fra Wat In i Bangkok:

Bildet: hellig vann fra templet Wat In i Bangkok, et tempel mange forbinder med den legendariske munken Somdej To. Foto: Frank Hansen

Bildet under viser «naam mon» i templet til LP Hong i Surin (Isaan). Her står det bare flasker. LP Hongs hellige vann er ansett å ha spesiell mirakuløs kraft.

Foto: Frank Hansen

LP Koon, Wat Banrai (11.04.2012). Foto: Frank Hansen

Jeg hadde leid bil for å besøke Wat Banrai, templet til den berømte munken LP Koon som ligger 90 km fra Nakhon Ratchasima (Korat). LP Koon er veldig gammel og syk. Jeg hadde overhode ikke forventet å få møte denne legendariske skikkelsen i thailandsk buddhisme. Han er regnet for å være ranket som nummer 1 av dagens munker.

Wat Banrai er et fantastisk flott tempelområde og mange byggeprosjekter på gang. Spesielt må det nevnes det gigantiske prosjektet som ser ut som en lotusblomst. Bygget har kommet ganske langt allerede og skal bli et LP Koon museum om jeg har forstått det riktig. Det var allerede et museum på området for LP Koon der vi kunne se voksdukker, hans gjenstander samt amuletter. På veggene var det skrevet sitater fra Koon selv, for eksempel (oversatt fra thai):

«Wat Tho Mong Kol» (paraplybetegnelse på alle hellige/religiøse buddhistiske ting/ting med kraft) skal ikke brukes for å vise seg frem, men meningen med disse tingene er at du skal vite at munk/buddha er med deg hele tiden (og hjelper bare personer med godt hjerte). Derfor er de påminnere for at du skal gjøre gode gjerninger. At man har amuletter betyr heller ikke at du skal være uforsiktig, man må alltid passe på hva man gjør.

I shopen hadde museumet LP Koon amuletter til salg (eller «leie» som man sier). Jeg «leide» en somdej år 2530 til 2500 bath med hår og bit av Koons munkedrakt. Kjøpte også en amulett med bilde av Koon til 200 bath. Museumet var fancy fancy! Med ny teknologi, fet design og dempet belysning.

Til vår store overraskelse fikk vi høre at vi skulle få møte LP Koon kl 16 (og da var klokka 1530). Vi rigget oss til i templet og fikk plasser på 2.rad. Det ble mye venting da alt det medisinske måtte være korrekt før LP Koon kunne komme å møte folket som hadde samlet seg. En mann med mikrofon guidet oss hva som skulle skje og varmet opp med chanting av katha/mantra (som puplikum gjentok). Det var som å være på rockekonsert der vi ventet på superstjerna og mannen med mikrofonen var oppvarmingsband.

Bildegalleri fra Wat Banrai (teksten fortsetter under galleriet)

 
Vi fikk alle tilbud om å kjøpe sankratan (kurv med artikler som munkene trenger) eller munkedrakt for 100 bath. Denne munkedrakten sammen med sai sin (tråder) koblet sammen som et nettverk som koblet alle de fremøtte sammen (alle holdt tråd mellom fingrene) ble løftet opp ved opplesning av katha. Når Koon kom inn chantet vi også katha. Vi holdt sai sin og munkedraktgaven høyt. LP Koon blåste deretter i tråden. Jeg fikk frysning på hele ryggen da han gjorde dette. Sai Sin fungerer som en slags åndelig ledning som fører med seg energi. På denne måten kan han velsigne mange samtidig. Å gi gaver til munker er «tam bon» og fungerer som plusser i karmaregnskapet. Mannen med mikrofonen ba oss tenke på noen personer som vi ville overføre den opptjente karmaen til.

Etterpå gikk vi frem til altret der LP Koon satt og la munkedrakten/sankratan (gavene) i en gullskål. Gaven var overlevert. Deretter tok vi to like sedler i hendene, la den ene i en bolle og tok den andre med oss selv. Den andre fikk vi på en måte av Lp Koon og skulle bringe lykke. En lykkeseddel. Bra til å starte opp business med, ifølge mikrofonmannen.

I shopen inne i templet kjøpte jeg to LP Koon amuletter a 100 bath, en «sai sin» laget av hans munkedrakt 50 bath, en phra yant 100 bath.

Det er tydelig en enorm respekt for LP Koon. Langt mer enn andre munker jeg har sett. Det er som en Gud. Folk knipset bilder og kastet seg ned på gulvet foran han. LP Koon møter svært sjelden sine tilhengere nå, så det var et lykketreff at vi fikk møte han akkurat denne dagen. Kanskje det er god karma?

Historie fra taxisjåfør om LP Koon: Koon (og en av hans rian, fra thaiår 2519 tror jeg) ble kjent etter at et kjøpesenter i Korat raste sammen. Alle døde utenom de som bar disse amulettene.

Fra Daily News 29.februar 2012.

Payao, Thailand: Bildet viser en mann som ber (suat mon) til en gecko. Han tror geckoen er hans avdøde mor  som har kommet tilbake. I thailandsk verdensbilde tror man at mennesker har sjel («winjan») og at denne ikke dør med menneskekroppen, den simpelthen går videre og tar nye former. Geckoen waier (thailandsk hilsen med håndflatene samlet) tilbake når noen hilser på den. Den waier også når noen tar bilde.

Foto: Frank Hansen

Kruba Duang Dee was the last generation of Kruba Srivichai’s disciples. He spend 83 years in monkhood before he passed away 2 years ago (B.E. 2553) at an age of 104 years old. But Kruba Duang Dee is far from forgotten. His charisma, kindness and great dharma practice are still alive in thaipeoples hearts. He was abbot at Wat Tha Jampee in Sanpatong and the 6 th of february I went to the temple to honnor this legendary monk on his deathday.

See video from this day at the end of this article.

After about one hour drive from Chiang Mai city I took of on a small road which led me to a village in peaceful and natural surroundings. It was big contrasts to the busy and noisy mainroad. And suddenly it appeared, the beautyful and colorful temple of Wat Tha Jampee.

Wat Tha Jampee, Sanpatong in Chiang Mai. Foto: Frank Hansen

"Tam Bon" and showing respect after the speeches and chanting. Photo: Frank Hansen

The temple was crowded with thaipeople paying their respect to Kruba Duang Dee. In the mainhall there was a big cermony with many of the headmonks of the area. They where chanting buddhisttexts and holding speech in the memory of Kruba Duang Dee. Afterwards people «tam bon» giving sankratan gifts and donations to the temple. For me there where no doubts- Kruba Duang Dees heart is still beating in Wat Tha Jampee.

Kruba Duang Dee is mumified in Wat Tha Jampee. Photo: Frank Hansen

After the cermony the atmosphere changed. Different bands played traditional thaimusic and the local people «tam tan» through giving free food and drinks to the participants. As I ate a pad thai and enjoyed the moment, a man came to me. «Where are you from?» he asked kindly. «I am from Norway» I answered as true was. «Here is no boarders» he continued. «We are all brothers and sisters on this planet.»

Free food after the cermonies. Photo: Frank Hansen

I left with a smile on my face and warming feeling in my heart. If Kruba Duang Dees loving kindness and buddhist teaching can be remembered on this day, it is certainly an important occasion for the village, for Thailand and for the world.

Video: Frank Hansen, iThailand.no

Foto: Frank Hansen

Kruba Det er kjent for sin kraft og kunnskap hva angår magiske praksiser. Jeg og en venn dro en weekend for å møte han i skogen utenfor Lampang.

Først buss fra Chiang Mai til Lampang. Deretter 40 minutters kjøring ut av byen og inn i skogen. I en rød og gulmalt «samnak» (som et lite tempel) fant vi omsider Kruba Det. Da vi gikk ut av bilen hørte vi indiske mantraer fra samnaken. Vi gikk mot det lille huset med spente steg. Etter alt vi hadde hørt om munken Kruba Det var det med ærefrykt vi gjorde entre.

Foto: Frank Hansen

Vi satte oss på gulvet foran Kruba Det. Han satt på samme nivå som oss, vanligvis sitter munkene et nivå høyere. Dette reflekterte også følelsen jeg hadde med Kruba. Veldig rolig, smilende og et godt hjerte. Vi hadde kommet for «blessing» og amuletter fra denne mestermunken som har lært sine kunster fra andre mestre som han har møtt på «tudong». Det vil si når munker vandrer fra sted til sted og mediterer i naturen. Kruba Det har blant annet meditert i grotter.

Foto: Frank Hansen

Kruba Det gjør mange ulike former for magiske praksiser. Han er imidlertid spesialisert på å hjelpe sine tilhengere med kjærlighetsrelasjoner. Mye av materialene som brukes kommer fra nauren. Bildet over viser en steinformasjon fra en grotte. Penisformasjoner har ikke samme assosiasjoner i den buddhistiske verden som den har i vesten. Det samme ser vi i hinduismen med den penisformede «Shiva Lingam». Energien som penis representerer er i disse tankebaner kilden til alt liv i universet. I Thailand bruker man penisformede amuletter («Phalad Khik») for beskyttelse mot onde ånder og svart magi, for suksess og for å tiltrekke seg partnere. Kruba Det hadde også «Gumarn Thong», barn fra åndeverden som lever sammen med han.

Gumarn Thong, Kruba Dets spøkelsesbarn. Foto: Frank Hansen

Foto: Frank Hansen

Da vi spurte etter amuletter kom han med en hel koffert. Kruba Dets amuletter har gjennomgått sakralisering ved bruk av spesielle metoder på spesielle steder og ved spesielle tider. Ifølge våre kilder skal de være ekstremt kraftfulle. Vi plukket oss ut de vi skulle ha. Når vi spurte om pris svarte han bare at det var opp til oss. Vi la pengene og amulettene i en bolle. Deretter tok Kruba Det amulettene mellom fingrene og begynte å chante mantraer. Etterpå gav han oss blessing og renset vår aura. Når vi gikk til bilen fulgte han oss ut mens han chantet mantra for en trygg kjøretur hjem. Både jeg og kompisen min følte oss spirituelt renset etter møtet med en sann mester, Kruba Det. Respekt.

Se video fra besøket hos Kruba Det her:

Video: Frank Hansen, iThailand.no

I denne lille stupaen (chedi) i Wat Phra Singh ligger Buddha Khassapas tann. Foto: Frank Hansen

Jeg fikk et tips av læreren min på A.U.A språkskole om at Buddhas tann var i byen. Jeg tok med meg kamera og spaserte til Wat Phra Singh i Chiang Mai.

Det var mye folk i Wat Phra Singh. Dette var siste dagen Buddhas tann var i byen. Den er på utlån fra Buthan og reiser nå på «turne» i Asia. Relikvier fra Buddha og «arahanter» (munker som har nådd Nirvana) har fra et thailandsk perspektiv hellig kraft. En kraft som legfolket kan dra nytte av og som er tilgjengelig for menneskene i denne verden.

Foto: Frank Hansen

Foto: Frank Hansen

Donasjoner, relasjoner og institusjoner

Ved thaibuddhistiske templer, og spesielt ved anledninger som dette, er det vanlig praksis å gi pengegaver til templene. Pengene går til bygging av nye templer og Buddhaer, vedlikehold, medisiner etc. Med andre ord er donasjonene med på å videreføre den buddhistiske sanghaen (munkeorden/tempelinstitusjonen). Tilbake får legfolket enkelt å greit et tempel og religiøse spesialister som dem trenger for å praktisere sin tro (og støtte i hverdagslivet), men det er mer. Som du ser av bildene henger det remser med penger. Disse «kjøpes» ved inngangen (donasjon). Damen bak disken spurte hvordan år jeg var født. 1981. Åå, smilte hun. Da er du født i hanens år. Jeg fikk en lapp med bilde av en hane der jeg skulle skrive alle mine personalia- fødselsdato, fødselsdag, alder, hvor jeg kom fra etc. Deretter henges pengene opp i templets tak. Her er astrologiske ideer og en tanke om at de rådende makter identifiserer dine data og gaven. Å gi til templet er «tam bon» og er som plusser i karmaregnskapet.

Foto: Frank Hansen

Før jeg hengte pengeremsa mi opp gjorde jeg som de andre: satte meg på kne, holdt den mellom håndflatene og begynte å be foran Buddhas tann. Det merkelige var at det strømmet en slags energi gjennom meg. Jeg fikk frysninger på ryggen og armene var helt nuppede av gåsehud. Det var en god opplevelse. Etterhvert startet munkene å chante sine mantra (sek khata) på Pali.

Se video fra dagens sermoni i Wat Phra Singh:

Video: Frank Hansen, iThailand.no

Foto: Frank Hansen

Jeg spurte damene i resepsjonen etter amulettmarkedet i Chiang Mai. De sendte med meg en liten lapp med thailandsk skrift. «Give to the tuk tuk. It costs around 50 bath to go there». En liten kjøretur senere fikk jeg mitt første møte med amulettmarkedet i Chiang Mai.

Det første som møtte meg var lyden av snekring og saging. Dette kan da umulig ikke ha noe med amuletter å gjøre, tenkte jeg og gikk for å ta en nærmere titt. Det viste seg at «snekkeren» var en rammemaker- han lagde rammer for å ha amulettene inni.

Nå visste jeg at jeg var i nisjen som jeg ville undersøke nærmere. Det var omtrent 30 boder som solgte amuletter og andre magiske effekter. Et enormt antall av ulike amuletter som hver og en kategoriseres etter kriterier som alder, motiv, tempel, munk, sted, effekt, antall produsert og hvordan metode brukt for sakralisering. Prisene varierer fra 30 bath opptil mange millioner på det meste.

Hellig sigarsneip

Jeg brukte flere timer på amulettmarkedet. Jeg endte opp med å kjøpe sneipen til munken Kruba Intha fra Chiang Mai. På thai er dette en Takrut Boli. Det er en ide om at ting som har tilhørt eller vært brukt av hellige munker inneholder en magisk kraft som mennesker kan dra nytte av. Det kan være hår, negler, tenner, biter av munkedrakten eller noe mer orginalt en sneip. Utenpå er det skrevet «kata» (mantra).

Sneipen ligger inne i den største av de avlange hylstrene. Foto: Frank Hansen

Her er Kruba Intha med røyken som jeg "leide" (man sier ikke kjøpe om slike ting i Thailand). Foto: Frank Hansen

Hvorfor bruker man amuletter?

Det er mange ulike grunner for at thaier bruker amuletter. Noen bruker dem for deres magiske kvaliteter for å skaffe seg beskyttelse mot våpen, ånder eller trafikkulykker. Andre bruker dem for å tiltrekke seg penger, partnere eller generell lykke og gode relasjoner. Troen på at det funker gir styrke til hjertet («gem lang jai» på thai). Noen kjøper dem som aksjer i håp om at de skal øke i verdi mens andre er samlere eller bruker dem som «fashion».

«Accident. No problem»

Dette er som et mantra fra amulettbodene. Det dras hyppig opp avisutklipp der folk har overlevd flyulykker, bilulykker, kuler og bomber. En av de magiske egenskapene er «Khong Grapan» som er beskyttelse mot nettopp ulykker, spesielt for å forhindre at gjenstander som kuler skal penetrere huden. Dette er også vanlig å teste rituelt ved sermonier offentlig da gjerne ved at bærerene av amuletter blir skjært med kniv, sverd eller hugget med øks.

Jeg anbefaler å ta en tur på et thailandsk amulettmarked om du har muligheten.
Se flere av mine bilder fra amulettmarkedet her:

Foto: Frank Hansen

På min stamkneip i Chiang Mai så jeg damene sitte å brette gullfarget og rødt papir. Jeg ble nyskjerrig og gikk bort for å ta en prat med dem.

De fortalte at 22. januar 2012 var det kinesisk nyttår. Men dere er jo thai? «Big boss chinese» svarte dem mens fingrene jobbet i en voldsom fart. Men hva var det de brettet? Vel jeg er ikke helt sikker, men jeg forstod at det skulle brukes rituelt og at det skulle brennes på det kinesiske nyttår. Det som imidlertid er sikkert er at jeg skal sjekke dette ut den 22. januar, så følg med…

Foto: Frank Hansen

Foto: Frank Hansen

Religion i Thailand er synkretisk. Det vil si at ideer og praksiser fra flere tradisjoner er blandet og har på mange måter blitt ett. Ved aktiviteter forbundet med fare er det vanlig å ta i bruk «Putthakhun», en slags form for magisk praksis i en buddhistisk sfære.

På bildet over ser vi en varmblodshingst fra Kawasaki som har gjennomgått et beskyttelsesrituale, sannsynligvis utført av en buddhistmunk. Ved bruk av yantra (hellige mønster) og khata/mantra (hellig lyd/skrift) tilbys lekfolket beskyttelse i hverdagslige aktiviteter. Vi ser her en sammenblanding av buddhisme og brahminisme. Det er ulike oppfatninger om dette funker, men de fleste jeg har snakket med sier at det har effekt. Ved ulykker der sjåføren dør forklares dette gjerne ved at Buddha bare beskytter dem med godt hjerte.

Mange snakker også om begrepet «Gam lang (styrke) jai (hjerte)» som viser til at brukeren av hellige amuletter eller yantra som på motorsykkelen gir styrke til hjertet. Dette er en psycologisk forklaring som gir brukeren selvtillit og styrke ved å benytte seg av slike praksiser. Selv de mest skeptiske thaier får biler og motorsykler inviet, det for risikofylt å ta sjansen på å la være.

Foto: Frank Hansen

Wat Mahabut  i Bangkok er sentralt i legenden om spøkelset Mae Nak. Idag er dette et hellig sted der folk kommer for å få hjelp fra Mae Naks kraft.

Jeg har tidligere skrevet spøkelseshistorien om Mea Nak. Les den her

Som en del av et større tempelområde ligger et lite tempel for Mae Nak. Mae Nak var en vakker kvinne med dyp kjærlighet til sin mann, Mak. Mens Mak tjenestegjorde i militære døde Mae Nak gravid. Når Mak kom hjem fra militæret kunne han imidlertid se henne og de levde som normalt. Til slutt fant han ut at hans kone var et spøkelse, og rømte til Wat Mahabut for å få beskyttelse.

Bildet viser Mae Nak templet i Wat Mahabut. Foto: Frank Hansen

Offeret: byttehandel mellom den synlige og ikke-synlige verden

I et thailandsk verdensbilde kan avdødes kraft være tilgjengelig for menneskene. Folk kommer til Mae Nak templet for å få åndelig hjelp. Det kan være ulike ting man ønsker å oppnå, men spesielt er det ønske om graviditet og godt kjærlighetsliv som trekker thaier hit. Men man kan ikke forvente å få uten å gi. For å forhandle med Mae Nak gis ulike gaver samt respekt. Gavene er alt fra kjoler, smykker og blomster.

Man kan også kjøpe leker til Ma Naks barn. Foto: Frank Hansen

Man kan til og med leie dansere som gir Mae Nak-spøkelset en oppvisning. Dette kan også gjøres som en takk hvis ønsket går i oppfyllelse. Foto: Frank Hansen

Kanal ritual

Historien om Mae Nak er også knyttet til kanalen som ligger ved templet. For det første bodde og levde Mae Nak ved kanalen. For det andre ble Mae Nak fanget i en krukke og kastet i elva av en religiøs spesialist. Man gjør flere ritualer ved kanalen. Blant annet slipper man ut levende fisk, skilpadder og andre vanndyr der hver enkelt art har en betydning.

Foto: Frank Hansen

I Bangkoks anerkjente tempel Wat Pho kan man være med å støpe rituelt stearinlys mot at man gir donasjoner. Ta og gi er et system som fungerer bra for begge parter, det skaper balanse i relasjoner. Men hviler virkelig thaibuddhismens fremtidige eksistens på turistenes penger som skiltet sier?

Buddhisme og turisme i Wat Pho, Bangkok. Foto: Frank Hansen

Karma er virkningen av våre handlinger og resultatet beregnes ut fra intensjonene. Dette ligger til grunn for det man kan se i Thailands gater og kanskje spesielt rundt templene- nemlig frigjøring av små fugler i bur.

Frigjøring av fugler skal gi god karma. Bildet er utenfor Wat Prae Kaew iog Grand Palace Bangkok. (Bangkok/ Thailand) Foto: Frank Hansen

Kort fortalt fungerer dette slik at folk betaler for å slippe ut fuglene. Damene og herrene med burene tjener penger og giver får god karma fordi en god gjerning er gjort. Men er det egentlig en god gjerning når man vet at fuglene er fanget først? Grunnen til at dem er i bur er jo nettopp fordi at man betaler. Det kan være noen kulturelle ulikheter jeg ikke har forstått, men også thaier jeg har snakket med reagerer negativt på denne aktiviteten. Å være respektfull ovenfor naturen er et sentralt aspekt i buddhismen. Å  fange dyr for å tjene penger, er ikke en tanke som er tro med buddhismens idealer. Jeg har også blitt fortalt at fuglene er trent opp slik at dem kommer tilbake til «eieren» etter at de er sluppet fri.

Hva tenker du om dette?

Frigjøring av fugler skal gi god karma. (Bangkok/ Thailand) Foto: Frank Hansen

Jeg var i en Black Lahu landsby utenfor Soppong i Mae Hong Son provinsen i Thailand. Jeg hadde funnet en sjåfør som ville ta meg til et sted utenfor turistområdene. Når vi kom fram fortalte han litt om kulturen og det var tydelig at grisen er sentral i Black Lahus sosiale liv.

Griser i Black Lahu landsby utenfor Soppong. Foto: Frank Hansen

Todelt landsbystruktur: med og uten svin

Det første jeg la merke til var at landsbyen var delt i to: en øvre del med griser (inkludert den avføringen og lukten som hører med). Den nederste delen var grisefri og ren. En smart inndeling i en landsby der grisehold er sentralt og dominerende. På denne måten kan man drive med griser og samtidig ha områder som rene. Hvordan rolle spiller grisen i dette samfunnet?

Mat og healingsermonier

Grisen er selvfølgelig brukt som mat. Men det som også er interessant er at den brukes i healingsermonier. Når noen blir syke, i Black Lahus verdensbilde, er det fordi at noen har «stjålet» sjela til den lidende. For at den syke skal bli frisk igjen må den religiøse spesialisten forhandle med den makten som kan hjelpe eller har stjålet sjela. Det er nettopp i slike tilfeller at griser i denne landsbyen blir ofret rituelt. Det er spesielt grisunger som blir brukt i disse ritualene. Det er derfor guiden min sier at «griser som blir inkarnert i denne landsbyen blir ikke lenge på jorda.»

Og da er det bra at det produseres nye kull…

Griseri ! Black Lahu landsby utenfor Soppong. Foto: Frank Hansen