Jeg var i Soppong, et par timers kjøring fra Pai i Nord-Thailand. Jeg visste det var mange ulike hilltriber i nærområdet, så jeg gikk til den lokale turoperatøren. Der traff jeg en hyggelig sjåfør som gjerne ville vise meg tre landsbyer som ikke var tatt av turismen. Bli med på besøk til Lisu, Black Lahu og Shan folket.

Lisu

Den første landsbyen var en Lisulandsby og lå et stykke opp i fjellet der vi bodde. Da jeg så små offergaver til forfedrene i veikanten visste jeg vi nærmet oss. Det var bratt og vi klamret oss fast til pickupens lasteplan. Når  vi ankom landsbyen satt folk for det meste å sosialiserte. Ja, de få som var der. De fleste Lisuene (og andre hilltriber i Thailand) jobber nemlig i fjellene/jungelen på dagtid. De er naturfolk og lever av det naturen gir. Noen driver også med produksjon av tekstiler som de selger til turister. Vi møtte en familie som innviterte oss for en prat på verandaen. Sjåføren var tolk. Masse søte barn lekte og prøvde å gjemme seg.

Lisu landsby. Foto: Frank Hansen

Lisu har blitt kritisert av thailendere for å bruke for mye ved- noe som medfører nedhugging av store områder skog. Ved brukes til fyring, matlaging etc. Lisu landsby. Foto: Frank Hansen

Lisu landsby. Foto: Frank Hansen

Lisu landsby. Foto: Frank Hansen

Lisu landsby. Foto: Frank Hansen

Jungeltørk. Lisu landsby. Foto: Frank Hansen

Lisu landsby. Foto: Frank Hansen

Etter en stund hos Lisuene var det på tur å komme seg til neste landsby. Vi måtte kjappe oss om vi skulle rekke alle tre før det ble mørkt. Men vi tok oss tid til en liten lunsj. Flytende lunsj.

Min tvillingbror Kristian: flytende lunsj i pickupen på tur til Shan landsbyen. Vinden i håret, solen i ryggen og en kald pils i hånda- på tur til en fremmes landsby utenfor allfarvei. Da er det godt å være på eventyr. Da er det godt å leve! Foto: Frank Hansen

Shan landsbyen Mae Lanna

Vi kjørte inn i landsbyen, en smal koselig gate. Thailands svar på Skomakergata eller Lønneberget. Vi parkerte ved et buddhisttempel og gikk rundt i den lille landsbyen. Mange av husene tørket ulike urter og grønnsaker. Vi fikk plukke mango fra en av naboenes trær. Her likte jeg å være. Vi besøkte en gammel dame som satt med barnebarnet å lagde vesker. På vei tilbake snakket vi med noen av de lokale som drev med jordbruk. Der fikk jeg og Kristian en okse etter oss. Vi hoppet over gjerdet og gikk inn i templet. Der møtte vi en munk som viste oss relikivier av buddhistiske helgner. For en dag. For en landsby.

Barnebarnet er med bestemor på systua der hun lager vesker og skjerf. Shan landsbyen. Foto: Frank Hansen

Shan landsbyen Mae Lanna. Foto: Frank Hansen

Shan landsbyen Mae Lanna. Foto: Frank Hansen

Shan landsbyen Mae Lanna. Foto: Frank Hansen

Shan landsbyen Mae Lanna. Foto: Frank Hansen

Tørking av hvitløk. Shan landsbyen Mae Lanna. Foto: Frank Hansen

Shan landsbyen Mae Lanna. Foto: Frank Hansen

Buddhist templet i Shan landsbyen Mae Lanna. Foto: Frank Hansen

Shan landsbyen Mae Lanna. Foto: Frank Hansen

Relikvier fra Arahanter (buddhistiske helgner). Når kroppene er brent kan man finne perler av ulik størrelse og farge i asken. Shan landsbyen Mae Lanna. Foto: Frank Hansen

Black Lahu

Den siste landsbyen vi skulle besøke var bebodd av Black Lahu folket. Landsbyen lå i idylliske, men røffe omgivelser. Det interessante var at landsbyen var delt i to, en øvre del som var full av griser og en nedre del uten griser. Sjåføren min fortalte at hvis du ble født som gris i denne landsbyen, ja da ble du ikke gammel ! Grisunger blir nemlig ofret til de rådende makter når folk er syke eller trenger hjelp til andre ting. Også denne landsbyen var forholdsvis tom da innbyggerene jobber mye i jungelen på dagtid.

Black Lahu kommer fra jobb i jungelen. Foto: Frank Hansen

Black Lahu landsby. Foto: Frank Hansen

Nye griser produseres. Black Lahu landsby. Foto: Frank Hansen

Skole der folket bl.a lærer thailandsk språk som en del av integreringspolitikken.Black Lahu landsby. Foto: Frank Hansen

Black Lahu landsby. Foto: Frank Hansen

Black Lahu landsby. Foto: Frank Hansen

Black Lahu landsby. Foto: Frank Hansen

Black Lahu landsby. Foto: Frank Hansen

Black Lahu landsby. Foto: Frank Hansen

Black Lahu landsby. Foto: Frank Hansen

Black Lahu landsby. Foto: Frank Hansen

Etter en lang dag baki pickuen hadde vi fått et glimt av livet i tre landsbyer: Lisu, Black Lahu og Shan. Alle beliggende i den vakre Mae Hong Son provinsen i nordvest Thailand. Felles for alle landsbyene og livet der, slik vi opplevde det, er nærhet til naturen, mange lekende barn og hyggelige mennesker.

Stanken av avføringen til millioner av flaggermus river i neseborene. Det er klamt og underlaget er sleipt. Fremst går guiden vår med en liten lampe. Det er en magisk stemning i den enorme grotten Tham Lot i Soppong. Magisk! På turen viser hun oss en rekke dyrelignende formasjoner og 2-3000 år gamle kister og hulemalerier. Ved enden av Tham Lot kommer hundre tusener av fugler ut av grotta. Lydene, luktene. Intensitet på høyt nivå. Ord kommer til kort. Jeg ønsker derfor å gi deg denne videoen.

Jeg var i en Black Lahu landsby utenfor Soppong i Mae Hong Son provinsen i Thailand. Jeg hadde funnet en sjåfør som ville ta meg til et sted utenfor turistområdene. Når vi kom fram fortalte han litt om kulturen og det var tydelig at grisen er sentral i Black Lahus sosiale liv.

Griser i Black Lahu landsby utenfor Soppong. Foto: Frank Hansen

Todelt landsbystruktur: med og uten svin

Det første jeg la merke til var at landsbyen var delt i to: en øvre del med griser (inkludert den avføringen og lukten som hører med). Den nederste delen var grisefri og ren. En smart inndeling i en landsby der grisehold er sentralt og dominerende. På denne måten kan man drive med griser og samtidig ha områder som rene. Hvordan rolle spiller grisen i dette samfunnet?

Mat og healingsermonier

Grisen er selvfølgelig brukt som mat. Men det som også er interessant er at den brukes i healingsermonier. Når noen blir syke, i Black Lahus verdensbilde, er det fordi at noen har «stjålet» sjela til den lidende. For at den syke skal bli frisk igjen må den religiøse spesialisten forhandle med den makten som kan hjelpe eller har stjålet sjela. Det er nettopp i slike tilfeller at griser i denne landsbyen blir ofret rituelt. Det er spesielt grisunger som blir brukt i disse ritualene. Det er derfor guiden min sier at «griser som blir inkarnert i denne landsbyen blir ikke lenge på jorda.»

Og da er det bra at det produseres nye kull…

Griseri ! Black Lahu landsby utenfor Soppong. Foto: Frank Hansen

Fiskegrotta eller Thampla (Tham=grotte, pla=fisk på thai) ligger en halv times kjøring fra Soppong i Mae Hong Son provinsen i Thailand. Fiskegrotta er et vakkert sted med skumle historier. Stedet er virkelig verdt et besøk.

Fiskegrotten i Mae Hong Son provinsen i Thailand. Foto: Frank Hansen

Skumle historier

Det er mange historier som ligger bak at fiskegrotten er ansett som hellig. For lenge siden var det en «ruesi» som bodde og mediterte i grotta. «Ruesi» er det thailandske navnet for «rishi» som er en yogi, en religiøs spesialist ofte med supernaturlige egenskaper. Ruesien i grotta var vegeterianer og hadde et spesielt forhold til fiskene. I nyere tid er det en historie om en lokal mann som dro til denne grotten for å fiske. Etter å ha grillet og spist fisken skal mannen ha blitt gal av det synet som møtte han i grotta. Siden har denne inngangen vært stengt for alle. Ingen får lov å komme inn i grotta den dag i dag. Man kan imidlertid besøke stedet fra utsiden.

Ritualer

Slike hendelser ligger til grunn for at stedet og fiskene blir ansett som innehaver av en spesiell kraft.  Det har blitt et yndet sted for å utføre ritualer. Man tilbeder statuen av ruesien utenfor grotten og gir fiskene mat. Vanligvis er dette en type fisk (Soro Brok Crap Fish) som spises i Thailand. Fiskene ved Thampla er ikke i denne kategorien. De er hellige og potensielt farlige å spise. Deres funksjon er å gi tilbedere åndelig næring og ikke proteiner.Rituelle effekter og offergaver (fiskemat) fås kjøpt ved grotta.

Fiskegrotta ligger i et nydelig naturområde og bærer ikke preg av å være spesielt turistifisert. Anbefales på det sterkeste!

Se video fra besøket mitt ved Thampla:

På vei fra Soppong til Mae Hong Son by gjorde vi et stopp der Black Lahu hilltribe solgte ulike varer. Her er en humoristisk dialog mellom min sjåfør og selgeren av søtpotet. Hun kalles «Pompoi» som betyr «kjukk mage» på thai. Sjåføren og «Pompoi» kjenner hverandre godt , det hele var lystbetont og humoristisk.

"Pompoi" kan by på søtpotet, sjarm og humor. Foto: Frank Hansen

Sjåfør: Så fin du er idag. Du har på deg nasjonaldrakt og er fortsatt fin og lubben.

Pompoi: Ja jeg vet det. Jeg holder meg i fin form.

Sjåfør: har du spist så mye gris i det siste?

Pompoi: neida, ikke så mye gris. Jeg kjører på med grønnsaker. Vet ikke hvorfor jeg klarer å holde formen så bra.

Begge ler før de sier hadet til hverandre.

I Thailand sier man at å være «pompoi» er et tegn på at man ikke mangler noe.